Translate

søndag 28. april 2013

Stupet..

I dette innlegget beskriver jeg barnløsheten som et hav.
"Den er vinden som river i deg. Den er sterk. Kraftfull og mektig. Barnløsheten er følelsen av at livet kjennes vanvittig urettferdig ut. Følelsen av at man må klamre seg fast for å være med videre. Barnløsheten er følelsen av at tiden står stille, og at man er i et evig rom der man kun går å venter..."

I årene som ufrivillig barnløs har jeg til tider følt at både jeg og min kjære har befunnet oss på kanten av et stup. Havet/stormen er barnløsheten som totalt har omvendt livet våres. Man kan vell ikke unngå å si at noen ganger har barnløsheten først oss noen skritt bort i fra hverandre. Heldigvis, så har vi alltid funnet tilbake til hverandre.
De neste linjene er en liten metafor på alt fra forelskelsen til man får diagnosen ufrivillig barnløs. Det er også en liten metafor på at det er lett å glemme hverandre mens det stormer så mest. Men, når man står sammen så står man tryggere og stødigere.


Se for deg at du står på en klippe og ser utover havet.
Landskapet rundt deg er åpent. Det er vakkert, og tar rett og slett pusten ifra deg.
Himmelen er blå. Skyfri. Solen står høyt og fuglene skriker etter mat.
Du kan høre bølgeskvulp rundt deg, og selv om det er et stykke ned til sjøen så kan du kjenne saltsmaken i munnen fra bølgesprutene.

Du setter deg ned på berget.
Beina er barfot, og det harde underlaget kjennes varmt ut under føttene dine.
Vinden stryker deg forsiktig i håret, og løfter noen hårstrå opp mot himmelen.
Du smiler. Er lykkelig, glad og har en varm følelse inni deg som bobler av glede.
I noen minutter lukker du igjen øynene, og nyter lyden av havets-musikk og solstrålene som varmer kroppen din.



Du vet ikke hvor lenge du sitter der.
Et minutt? En time? Tiden eksisterer ikke.
Så hører du en lyd som får øynene til å åpne seg opp.
Og der står han.

Du smiler mot han og reiser deg opp.
Armene dine åpner seg og ønsker han velkommen.
Til slutt står dere sammen.
Tett. I en nærhet bare du og han kjenner.
Hardt holder dere omkring hverandre og puster inn duften av kroppslukt og saltvann.
Dere er sammen, og sammen står dere i vindens dans og kjenner på kreftene ifra naturen rundt dere.

Vinden øker, og river et hardt tak i kroppene deres.
Du slipper han og tar to skritt bakover, snur deg og ser utover havet.
Himmelen bærer ikke lenger et preg av solskinn. Skyene er mørke. Grå.
Du kan se at bølgene øker i takt med vinden. Du kan se sjøspruten som står metervis opp mot land.
Og så kommer regnet.
Vinden. Havet. Alt pisker deg hardt i ansiktet, og for hvert slag så mister du pusten.

Nå står du ytterst ute på klippen.
Tærne dine stikker så vidt ut ifra kanten. Du får følelsen av å miste fotfestet i noen sekunder.
Vinden river i deg. De tunge regndråpene renner nedover kroppen din.
Du blir våt. Kald.
Du har lyst til å skrike, men føler en maktløshet over at du har mistet all kontroll over de mektige kreftene rundt deg.

Så snur du deg.
Oppdager at du har totalt glemt han som står bak deg. Du strekker ut armene. Han strekker sine imot deg og tar et skritt frem til han kan kjenne fingertuppene dine. Så drar han deg inntil seg.
Trygt. Varmt. Godt.
Dere legger armene rundt hverandre igjen og puster inn den samme velkjente duften som isted.
Og slik står dere. Helt stille. Sammen. Omslynget mens stormen river i dere.

Vinden kan ikke få dere bort i fra hverandre.
Havet kan ikke skylle dere bort. Dere må stå sammen.
Dere vil stå sammen. Til vinden har roet seg, og til solskinnet kommer tilbake.


Barnløsheten er vinden som river i deg.
Den er sterk.
Kraftfull og mektig.


2 kommentarer:

  1. Så fin blogg og et fantastisk innlegg. Jeg er selv midt i et forsøk og føler at jeg er ute på klippen med sterk vind og regn som pisker imot. Har mange misslykkede forsøk bak meg og tunge tider jeg helst ikke vil oppleve igjen. Men har en fantastisk mann som i diktet ditt her, han trekker meg intill og gir meg følelsen av trygghet nå i ventetiden.

    SvarSlett
  2. Tusen takk for fin tilbakemelding, anonym :) Tror nok mange av oss som holder på med assistert befruktning føler at vi står på kanten av stupet i prosessen mot å få et barn.
    Så godt å høre at du også har en fantastisk mann som trekker deg inntil og gir deg følelse av trygghet <3
    Ønsker dere masse lykke til, og håper virkelig at dere lykkes nå :)

    SvarSlett